Innlegg
Jeg er et JA-menneske.
Jeg prøver å ha Pippi Langstrømpes tilnærming til livet.
Jeg prøver å tenke at det finnes utfordringer, ikke problemer.
Kall meg gjerne naiv.
Jeg har alltid ønsket meg et syrintre. Jeg elsker syrin. Så da min svigerinne og svoger skulle kvitte seg med sitt, tok jeg det selvsagt imot. Et epletre skulle de også kaste, og jeg luktet eplekake lenge før jeg svarte ja til det også.
Min plan var å kjøre ned dit, plukke trærne, kjøre de hjem og plante de i hagen min.
Det viste seg at trær ikke kan plukkes.
Trinn en: Spørre mannen.
Kjæreeeeeee? (Pusestemme.)
Kan du hjelpe meg noe noeeeeee? (Enda søtere pusestemme, etterfulgt av et smil og en iskald øl.)
Etter en liten diskusjonsrunde svarte han selvsagt ja, for mitt beste argument var at vi sparer penger, og det liker han.
Off we go.
Det viste seg at syrintreet var mye høyere enn jeg husket. Omtrent halvannen meter høyere enn husket.
Jaja. Dette fikser vi. Litt graving nå.
Det viste seg at "litt graving" var feil, det var mye graving som måtte til.
Gutta spadde og spadde, mens jeg prøvde å klippe av toppen.
Det ble etterhvert et ganske bra krater, men treet ville ikke løsne.
Det ble dytting, røsking og banking.
Det ble banning. Mye banning.
Og innimellom et skjevt, ondt blikk på meg som var roten til det hele.
Så, endelig, løsnet rota. Den utslitte mannen på treet er svoger Tom.
Den utslitte mannen bak er min kjære Børge.
Så fikk jeg en lur idé: Kanskje jeg skal google litt, så jeg er sikker på at treet tåler å bli flyttet?
Nå tenker du kanskje at jeg burde gjort det på forhånd. Det har du rett i.
Men det viste seg at det skulle kunne gå.
Og her er vi optimister!
Så neste utfording: Å få det inn i bilen.
Heldigvis har vi stor bil.
I denne perioden var det mye banning.
Vi kan vel ikke si at det gikk akkurat, men det gikk nesten!
Yes! Det får holde.
Vi kjørte avgårde mens vi feide asfalten med syringreiner bak oss.
(Vi burde egentlig få takkebrev fra vegdirektoratet, for så fin har ikke veien fra Glostrupveien til Fredheimveien vært siden statens vårrengjøring.)
Vel hjemme var det å grave på nytt. Nytt hull, oppi med treet, fylle på med jord og masse vann.
Sånn! Nå gjenstår det bare å se om det overlever.
Tusen takk til min snille, snille familie for all hjelpen:-)
Så fikk jeg pyntet litt på trappa med toppene jeg klippet av.
Jeg avslutter med et bilde av hvordan hagen egentlig ser ut nå. Mannen holder på med et vedhuggingsprosjekt fra helvete:-)
Jippi, jeg har syrintre i hagen!
*-* Jeanette Bækkevold *-*
.jpg)
